det som er skrevet, varer evig

torsdag 3. mars 2011

Typisk norsk å være god?

I nyttårstalen sin i 1992, sa den daværende statsministeren Gro Harlem Brundtland at “det er typisk norsk å være god”. Med dette refererte hun til de norske fotballjentene, håndballjentene, skigutta og Oslofilharmonikerne. Brundtlands uttalelse har vært til mye diskusjon i årene som har gått; fra å bli tatt bokstavelig, til å bli tolket som et uttrykk for norsk selvgodhet. Selv velger jeg å tolke det på den sistnevnte måten.

Et godt eksempel er ski-VM. I år blir det gjennomført i Oslo, noe ingen osloborger har kunnet unngå å legge merke til. Alle sjapper har “VM-tilbud”, Deli de Luca gir ut gratis boller når Norge vinner gull, og arrangementene på Universitetsplassen kan høres over hele sentrum. Mediedekningen er enorm. Men sånn helt ærlig, hvem bryr seg vel om verdensmesterskapet i ski? På pallene ser man skandinaver og canadiere. Kanskje en enkelt tysker eller russer. For å si det sånn, så er det langt fra en stor verdenssport som basket eller fotball.


Vi ser ut til å innbille oss at vi er “verdens navle”. Sannheten er vel snarere det motsatte. Vi er et land med knapt 5 millioner innbygger; det plasserer oss blant de minste i Europa, for ikke å snakke om resten av verden. Ikke bare amerikanere, men også engelskmenn og franskmenn tror gjerne Norge er hovedstaden i Sverige. Da blir vi nordmenn selvfølgelig veldig indignerte, for vi som er et så fremragende land og et fremragende folk, må vel være mer kjente enn som så?

Vi var ikke skaperne av H&M, IKEA, Zara eller Volkswagen. Vi bor i et miniputtland helt oppe ved polarsirkelen. Men på tross av at vi ikke er kjent utover våre egne grenser, kan vi ikke allikevel være gode? Se for eksempel på utdannelsesnivået i landet vårt. En imponerende stor del av befolkningen har universitetseksamener og godt lønnet arbeid. Kan ikke dette være grunn nok til å si at det er typisk norsk å være god? Eller så kan man undre på om det høye utdanningsnivået skyldes de mange mulighetene våre istedenfor en brennende iver og dyktighet. Mens du i Frankrike må ta et år om igjen på grunnskolen hvis du får under 10 av 20 i snittkarakter, skjer det så godt som aldri i Norge at en elev blir tvunget til å dumpe. 


Så hva gjenstår egentlig? Hvilke kvaliteter kan vi nordmenn ha som kvalifiserer oss til stempelet “gode”? Jeg vil kanskje si at om det er noe som skulle kvalifisere, må det være idealene våre. Vi er blant annet ledende i verden på likestilling. Dessuten støtter det norske oljefondet en rekke miljøprosjekter og utviklingsarbeid i den tredje verden. Demokrati, ytringsfrihet og likhet foran loven er prinsipper som står sterkt i det norske samfunnet, og kanskje nettopp er dette en faktor som kan gjøre oss “gode”. 

For å oppsummere, ser det ikke ut til at nordmenn er “gode” i betydningen “flinke”. Vi utmerker oss ikke på noen særlig måte i verdenssammenheng (selv om vi kanskje liker å tro det). Når det derimot gjelder “gode” som i “snille” eller “godhjertede”, er det mer diskutabelt. Noen vil kanskje beskrive oss som kalde, men mange faktorer peker på medmenneskelighet og giverglede.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar