Ordene “kulturmøter” og “multikulturell” lyser mot meg bokstavelig talt overalt. Media lager store oppslag over innvandrergjenger som lager bråk, regjeringen diskuterer problemene i at mange skoler har nesten utelukket elever med innvandrerbakgrunn, og spørsmålet om bruk av religiøse hodeplagg i politiet lagde oppstyr for ikke lenge siden. Dette er konsekvenser av dagens multikulturelle samfunn der flere forskjellige kulturer lever side ved side i samme land, samme by. Fordelene og ulempene rundt den utviklingen av multikulturalisme vi ser i verden i dag diskuteres frem og tilbake, men én ting er sikkert: disse samfunnene har kommet for å bli.
I dag opplever vi flere og flere slike samfunn som er en miks av lukter, lyder, musikk, mat, klesplagg og skikker fra alle verdens hjørner. Jeg mener, det er bare å rusle seg en tur i Oslo, så ser man hvordan de forskjellige bydelene er preget av folkegruppene som bor der. I Bogstadveien holder de store, europeiske kjedene til. På Grønland kan du få deg en tandoori chicken på en indisk café, meter på meter av silkestoffer i arabiskdrevede butikker, eller kokosmelk og curry paste på en tyrkisk matbutikk. Karl Johans gate er nærmest et kaos av språk fra alle verdenshjørner.
Dette viser at handlingsmønstrene og tenkemåtene våre farges av omgivelsene, så der én kultur møter en annen, vil det nødvendigvis oppstå forskjeller på flere områder. Viktigheten av å være åpen for hverandres holdninger, verdier, skikker og tradisjoner, er dermed essensielt. Ellers kan kulturmøter lett føre til konflikter. Jeg nevnte tidligere at man i media som oftest ser problemene kulturmøter kan medføre. Vel så viktig er allikevel det vi kan lære av hverandre.
I filmen “Mot veggen” (2004) er møtet mellom hovedpersonene Cahit og Sibel i stor grad et kulturkræsj som fører til at de begge åpner øynene for en annen livsstil og tankemåte. Gjennom Sibel blir Cahit ført tilbake til de tyrkiske røttene sine, mens hun bruker ham til å flykte fra sin muslimske, tyrkiske familie til friheten et vestlig land som Tyskland kan gi henne. Denne filmen argumenterer både for og imot det å ta avstand fra sine etniske og kulturelle røtter. Den forteller om hvilken forvirring som kan møte en som føler seg slitt mellom to kulturer, og i verste fall hvilke alvorlige konsekvenser det kan få.
En annen som er opptatt av vårt forhold til røttene våre, er den norsk-pakistanske stand-up komikeren og spaltisten Shabana Rehman. På Festspillene i Bergen i 2004, og på Bjørnsonfestivalen i Molde i 2005, fremførte hun talen “Hjertets Migrasjon” som omhandler nettopp dette temaet. Rehman påstår at det er naturlig for mennesket å bevege på seg, samtidig som vi lengter tilbake til røttene våre. Hun sier at “Vår frihet, vår verdighet eksisterer i kraft av forfedrene våre. Men det er aldri meningen at vi skal være med de døde. Vi skal være med de levende.” Dette tolker jeg som at vi formes som personer av våre foreldre og besteforeldre, men at vi deretter må gjøre våre egne opplevelser, og se fremover uten å legges bånd på av fortiden. Rehman uttrykker at hun ønsker at man ikke skal skille så sterkt mellom de forskjellige folkegruppene, men at alle i større grad kan smelte sammen og skape nye kulturer på tvers av de gamle.
Man kan på mange måter si at det er dette som burde være målet med kulturmøter i multikulturelle samfunn: en utveksling mellom de involverte kulturene, som fører til at begge parter får beriket sin delkultur.
Fra filmen "Mot Veggen"
Bildekilde: Filmweb
Kilder:
“Hjertets Migrasjon” av Shabana Rehman
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar