Verdien av en sammensatt tekst

MMed sammensatte tekster mener vi at man bruker ord, musikk, film, bilder og lignende til å skape et forsterket eller motsigende helhetsbilde. Da vi som små så vidt hadde begynt å lese, brukte vi bildebøker til å hjelpe oss. Et bilde og et par setninger på hver side gjorde at vi kunne ta i bruk bildet for å forstå teksten og gjøre det mer interessant. I dagens samfunn der media har en dominerende rolle, ser vi sammensatte tekster rundt oss på daglig basis. Avisene har store bildeoppslag for å understreke det de skriver om, og bloggere kan bruke enten musikk eller bilder som motsier ytringene deres for å skape en ironisk tone.

Et eksempel på det sistnevnte er den kjente, norske bloggeren Linnea (http://www.linniiie.com/). I et blogginnlegg datert 21.03.11, under tittelen “Min traumatiske barndom”, beskriver hun seg selv som “mongo” allerede fra barndommen av. Blogginnlegget består også av en rekke bilder, som i motsetning til teksten viser en sjarmerende, liten Linnea – så normal som små barn kan bli.

I aviser og magasiner er det langt vanligere å bruke sammensatte tekster til å forsterke den ordbaserte teksten, snarere enn å motsi den. Da Aftenposten den 29.03.11, skrev om at fotballspilleren Andy Carroll må drikke mindre, la de inn bildet nedenfor som illustrasjon. Dette understreker at Carroll er fotballspiller, og legger vekt på elementer som at han er ung og at han ser sliten ut. Måten å fremstille saken på ved hjelp av bildet, vekker instinktivt en tanke i oss om at han ikke virker i toppform, og alderen tatt i betraktning burde han kanskje ikke drikke så mye.

Bilde fra http://www.aftenposten.no/

Med disse eksemplene, ser man dermed hvordan illustrasjoner kan brukes til å understreke eller motbevise det man skriver i teksten. Andre effektive virkemidler kan være video og lyd. Den sammensatte teksten appellerer til flere sanser enn den tekstbaserte, og kan følgelig fange leserens oppmerksomhet på en helt annen måte enn en ren ordbasert tekst. I dagens samfunn ser vi at dette er en godt brukt kommunikasjonsmetode, med en ekstensiv benyttelse av medias mange muligheter.

Kilder:
Alt du vet er feil, http://www.linniiie.com/ (28.03.11)
Aftenposten, http://www.aftenposten.no/ (29.03.11)

Typisk norsk å være god?

I nyttårstalen sin i 1992, sa den daværende statsministeren Gro Harlem Brundtland at “det er typisk norsk å være god”. Med dette refererte hun til de norske fotballjentene, håndballjentene, skigutta og Oslofilharmonikerne. Brundtlands uttalelse har vært til mye diskusjon i årene som har gått; fra å bli tatt bokstavelig, til å bli tolket som et uttrykk for norsk selvgodhet. Selv velger jeg å tolke det på den sistnevnte måten.

Et godt eksempel er ski-VM. I år blir det gjennomført i Oslo, noe ingen osloborger har kunnet unngå å legge merke til. Alle sjapper har “VM-tilbud”, Deli de Luca gir ut gratis boller når Norge vinner gull, og arrangementene på Universitetsplassen kan høres over hele sentrum. Mediedekningen er enorm. Men sånn helt ærlig, hvem bryr seg vel om verdensmesterskapet i ski? På pallene ser man skandinaver og canadiere. Kanskje en enkelt tysker eller russer. For å si det sånn, så er det langt fra en stor verdenssport som basket eller fotball.

Vi ser ut til å innbille oss at vi er “verdens navle”. Sannheten er vel snarere det motsatte. Vi er et land med knapt 5 millioner innbygger; det plasserer oss blant de minste i Europa, for ikke å snakke om resten av verden. Ikke bare amerikanere, men også engelskmenn og franskmenn tror gjerne Norge er hovedstaden i Sverige. Da blir vi nordmenn selvfølgelig veldig indignerte, for vi som er et så fremragende land og et fremragende folk, må vel være mer kjente enn som så?

Vi var ikke skaperne av H&M, IKEA, Zara eller Volkswagen. Vi bor i et miniputtland helt oppe ved polarsirkelen. Men på tross av at vi ikke er kjent utover våre egne grenser, kan vi ikke allikevel være gode? Se for eksempel på utdannelsesnivået i landet vårt. En imponerende stor del av befolkningen har universitetseksamener og godt lønnet arbeid. Kan ikke dette være grunn nok til å si at det er typisk norsk å være god? Eller så kan man undre på om det høye utdanningsnivået skyldes de mange mulighetene våre istedenfor en brennende iver og dyktighet. Mens du i Frankrike må ta et år om igjen på grunnskolen hvis du får under 10 av 20 i snittkarakter, skjer det så godt som aldri i Norge at en elev blir tvunget til å dumpe. 

Så hva gjenstår egentlig? Hvilke kvaliteter kan vi nordmenn ha som kvalifiserer oss til stempelet “gode”? Jeg vil kanskje si at om det er noe som skulle kvalifisere, må det være idealene våre. Vi er blant annet ledende i verden på likestilling. Dessuten støtter det norske oljefondet en rekke miljøprosjekter og utviklingsarbeid i den tredje verden. Demokrati, ytringsfrihet og likhet foran loven er prinsipper som står sterkt i det norske samfunnet, og kanskje nettopp er dette en faktor som kan gjøre oss “gode”. 

For å oppsummere, ser det ikke ut til at nordmenn er “gode” i betydningen “flinke”. Vi utmerker oss ikke på noen særlig måte i verdenssammenheng (selv om vi kanskje liker å tro det). Når det derimot gjelder “gode” som i “snille” eller “godhjertede”, er det mer diskutabelt. Noen vil kanskje beskrive oss som kalde, men mange faktorer peker på medmenneskelighet og giverglede.

Kilder:
http://no.wikipedia.org/wiki/Det_er_typisk_norsk_%C3%A5_v%C3%A6re_god
http://www.regjeringen.no/upload/SMK/Vedlegg/Taler%20og%20artikler%20av%20tidligere%20statsministre/Gro%20Harlem%20Brundtland/1992/Nytt%C3%A5rstale%201992.pdf
http://media.aftenposten.no/archive/00943/SKI__G-Tittel-sx0b6_943219x.jpg
http://media.aftenposten.no/archive/01134/_G-Tittel-25052009_1134868x.jpg

Kulturmøter

Ordene “kulturmøter” og “multikulturell” lyser mot meg bokstavelig talt overalt. Media lager store oppslag over innvandrergjenger som lager bråk, regjeringen diskuterer problemene i at mange skoler har nesten utelukket elever med innvandrerbakgrunn, og spørsmålet om bruk av religiøse hodeplagg i politiet lagde oppstyr for ikke lenge siden. Dette er konsekvenser av dagens multikulturelle samfunn der flere forskjellige kulturer lever side ved side i samme land, samme by. Fordelene og ulempene rundt den utviklingen av multikulturalisme vi ser i verden i dag diskuteres frem og tilbake, men én ting er sikkert: disse samfunnene har kommet for å bli.

I dag opplever vi flere og flere slike samfunn som er en miks av lukter, lyder, musikk, mat, klesplagg og skikker fra alle verdens hjørner. Jeg mener, det er bare å rusle seg en tur i Oslo, så ser man hvordan de forskjellige bydelene er preget av folkegruppene som bor der. I Bogstadveien holder de store, europeiske kjedene til. På Grønland kan du få deg en tandoori chicken på en indisk café, meter på meter av silkestoffer i arabiskdrevede butikker, eller kokosmelk og curry paste på en tyrkisk matbutikk. Karl Johans gate er nærmest et kaos av språk fra alle verdenshjørner.

Dette viser at handlingsmønstrene og tenkemåtene våre farges av omgivelsene, så der én kultur møter en annen, vil det nødvendigvis oppstå forskjeller på flere områder. Viktigheten av å være åpen for hverandres holdninger, verdier, skikker og tradisjoner, er dermed essensielt. Ellers kan kulturmøter lett føre til konflikter. Jeg nevnte tidligere at man i media som oftest ser problemene kulturmøter kan medføre. Vel så viktig er allikevel det vi kan lære av hverandre.

I filmen “Mot veggen” (2004) er møtet mellom hovedpersonene Cahit og Sibel i stor grad et kulturkræsj som fører til at de begge åpner øynene for en annen livsstil og tankemåte. Gjennom Sibel blir Cahit ført tilbake til de tyrkiske røttene sine, mens hun bruker ham til å flykte fra sin muslimske, tyrkiske familie til friheten et vestlig land som Tyskland kan gi henne. Denne filmen argumenterer både for og imot det å ta avstand fra sine etniske og kulturelle røtter. Den forteller om hvilken forvirring som kan møte en som føler seg slitt mellom to kulturer, og i verste fall hvilke alvorlige konsekvenser det kan få.

En annen som er opptatt av vårt forhold til røttene våre, er den norsk-pakistanske stand-up komikeren og spaltisten Shabana Rehman. På Festspillene i Bergen i 2004, og på Bjørnsonfestivalen i Molde i 2005, fremførte hun talen “Hjertets Migrasjon” som omhandler nettopp dette temaet. Rehman påstår at det er naturlig for mennesket å bevege på seg, samtidig som vi lengter tilbake til røttene våre. Hun sier at “Vår frihet, vår verdighet eksisterer i kraft av forfedrene våre. Men det er aldri meningen at vi skal være med de døde. Vi skal være med de levende.” Dette tolker jeg som at vi formes som personer av våre foreldre og besteforeldre, men at vi deretter må gjøre våre egne opplevelser, og se fremover uten å legges bånd på av fortiden. Rehman uttrykker at hun ønsker at man ikke skal skille så sterkt mellom de forskjellige folkegruppene, men at alle i større grad kan smelte sammen og skape nye kulturer på tvers av de gamle.

Man kan på mange måter si at det er dette som burde være målet med kulturmøter i multikulturelle samfunn: en utveksling mellom de involverte kulturene, som fører til at begge parter får beriket sin delkultur.

Fra filmen "Mot Veggen"
Bildekilde: Filmweb

Kilder:

http://no.wikipedia.org/wiki/Kulturm%C3%B8te  

“Hjertets Migrasjon” av Shabana Rehman

historien om en norskblogg

Det var en gang en norskblogg.
En elev på 17 somre som skrev om Hamsun og Rowling; om hjertes krinkler og hjernens kroker. Om les grands écrivains, og om de mindre kjente, men minst like flinke. Ord som løper nedover siden, som noen ganger skriker mot deg, men andre ganger forsvinner i et kaos av setningsledd og punktum. Pennen som beveges mot et lyserosa brevpapir, eller lyden av fingre mot et tastatur.


Dere skjønner det at
det som er skrevet, varer evig (Isaac Abrabanel)

    (skriv, da varer dere evig)